Hvordan kan Oslo klatreklubb være en pådriver til det vi mener er “et riktig klatre-liv” og hvordan kan vi formidle dette på en sunn måte?
Hen i Bohuslän, en slags turrapport, tankefull sådan.
Dette føles riktig, jeg kjører alene fra Oslo og mot vårt mektige naboland Sverige.
Ene og alene for være tilstede med mennesker som har mange gleder med klatringen.
Hvor tall og bokstaver ikke er så nøye og pallplasseringer gjøres over en skål.
Det er her jeg føler meg innpass, figur blant figurer.
Hvor det å gi aksept er det samme som å få aksept, uansett hva og hvordan du er.
Jeg, er større enn Vi – men det er kun i de siste årenes digitale tidsalder som viser vårt sanne oss. Individualisme og egen-markedsføring med diverse eksponerte, sexy bilder blåses utover den digitale atmosfæren med likes og reactions.
Vi ser hva som er poppis.
Det er lenge siden noen av oss spiste løksuppe i flere dager for å overleve, kun for å klatre. Og det er i hvertfall lenge siden noen gønna på adresser med tall på 8a og oppover, om vi i det hele tatt var i nærheten. Om så, var det sikkert deklarert soft av noen.
Det er helt klart lite sexy å se hårete rygg klatre i solsteken på den digitale veggen.
Så langt vi vet, er heller ikke utstyr det nyeste og eventuelle sponsorer må nok bruke formuer for å få på plass shiny gear for både den digitale og analoge veggen.
Så hvordan i alle dager skal vi klare å være ettertraktet, få mange likes og oppmerksomhet for våre turer?
Vel, vi vet “bits of tits” og inspirasjonsbilder alltid vil vinne den digitale oppmerksomheten. Så vi har egentlig gitt opp den kampen før det startet.
Men tid til annen har vi flaks – det er både bits og tits på samme bilde.
Tilstedeværelse er alt, dedikasjon second.
Turer er rommet som skal gi deg mulighet til å være tilstede.
Du har kanskje lagt merke til hvor mye du skal rekke i hverdagen for å oppnå det alle ønsker at du skal oppnå i livet?
På turene hører du latter lang vei, summingen av diskusjoner og smalltalk, bygging av relasjoner og tillit. Din tilstedeværelse vil oppfatte at vi aksepterer differensialene hos mottakere og sendere av forskjellige budskap, meninger og de intense historiene som hver enkelt har. Tross alt har alle oss egne veier å gå i livet.
Men en ting har vi til felles, forbindelsen i dialogene vi mennesker i mellom er helt annerledes på turene enn i hverdagen og vi mener det er tilstedeværelsen som opptar oss.
Bits og bytes, 3G og 4G+ eller emojis på digitale vegger vil aldri klare å gjengi tilstedeværelsen vi ønsker å ha som menneske.
Du vil også merke at vi spiser svidd bacon, glemmer teltstenger, en og annen sikring ligger igjen på ruta eller rett og slett sover ut bakrusen på en steinblokk vekk fra alle andre.
Vi løser stort sett alt i alle situasjoner, sammen som i et samlet kollektiv og ofte med latter som ingrediens.
Fordi det ikke finnes noe Jeg i oss mennesker, true story.
Vi vet turer er sunt, for kropp og sjel – sammen med andre.
Din tilstedeværelse er alltid ønsket – Velkommen på neste tur.
Men hvor skal vi hen?
Si din mening om hvordan vi skal få flere på tur, sammen med OK.
. -